WARLOCKNESS

17.mai... en dag æ aldri helt klare å få plassert i mitt like/ikke like område i hode...

Det e jo sånn at æ har i mi tid vært speider...ganske lenge også faktisk...selv om æ hata 17.mai da.

Det e ikke friskt å få unga og ungdom tell å traske opp midt på natta (04:00) førr å gjøre sæ i stand me full uniform, førr så å stå oppstilling, og vandre i flokk(tog) me svære fana som man så vidt klare å holde hvis det blåse, og stå i hilsen mens det blir lagt ned en krans på en eller anna statue du så vidt har hørt om...

Etter det blei man slengt inn i bilen igjen, av foreldra som va like lite fornøyd akkurat den her dagen førr at man hadde valgt speider... :s

Hjem, hvile en halvtime, hvis mulig, førr så å bynne å skifte tell 17.mai klærne!

Episk, alltid nye klær, alltid nye sko, og gjerne litt penga på lomma. Fantastisk. Avgårde igjen for å rekke skoletoget, som alltid gjerne blei forsinka, og som bare va kaos uansett kor mye man prøvde å stille opp x ant skoleklassa på rekke og rad!

Deretter va det hjem igjen, eller en liten runde i byen, før man kanskje måtte skifte igjen (!) fordi man hadde valgt å spille fotball, trene boksing, tae kwon do, handball, danse gammeldans eller sving og alskens greier, og du måtte me i Borgertoget også...

Ahhhh, å så plutselig voksen... æ va så fornøyd me den voksne 17.mai, æ dro tell byen når æ ville og ønska, tok mæ litt vin, en øl, slappa av, blandt 30 000 andre, drakk litt mer, spiste middag ute...

Så på de togan æ snakka om lenger oppe, FORUTEN speidertoget, og bare slumma...

Flirte av bunadskledde damer/berte som sprada/vakla halvfull ut på ettermiddagen i bunaden...

Norge i mitt hjerte, og JA vil elsker får ei litt anna betydning da :s

Beklage alle bunadskledde flotte frøkner og damer, det e vakkert. Bunad e flott, og æ syns det hedre landet, plassen, og familien din på en helst spes måte...

Men å rave snytt i ett klesplagg tell nærmere 30000 kr, eller ett arvegods fra oldemora di... SKJERPINGS!!!!!!!!!!!!!!!!

Det ser så jævlig ut at æ blir kvalm.

Bunad ..seriøst, da oppføre du dæ, gå hjem å skift når dagen ska snu og du heller vil pimpe dæ snytt!!

Men uansett, æ blir bæsat også... Æ får tåra i øyan, og æ misunne en del bunadan sine så æ blir mo i knærne, andre kan æ antagelig stå i mot...

Nån e utrolig flott, nån ser bare jævlig ut, og nån ser bare rett å slett litt førr mye budeie ut førr min del.

Uansett, så e det nåkka æ syns e vakkert, fordi det e så urnorsk.

Selv ei samekofta får mæ tell å bli blank på auan, småfolk me full kofte, og sølv så dæm såvidt klare å gå....sukk mitt hjerte. Tilhørighet, og du står førr det som e ditt hjerte nærmest. DET e vakkert!

Meeeen...så kom min lille engel... mi lille vakre skjønne frøken, som ikke fikk oppleve 17.mai før ho va fylt 1,5 år..av den enkle grunn at i år 2008 snedde det så jævli i Tromsø på den store dagen at det va totalt uaktuelt å tenke på å dra ut :)

Året etter starta moroa, og æ alle mine bange anelsa slo rett.

No e ho blitt 5, vi må opp og ut å se på/gå i småbarnstoget, vi vå ned i folkemyldret på torget førr å se på ting, spise is, pølsa, og sukkerspinn... kanskje kommer vi hjemom en tur før vi må avgårde i Borgertog... Vi e i gang!!

I går va det jo ett fantastisk vær her i byen, det va nesten så man rett å slett blei dratt me i massesuggesjon om at det her e bare flott.... men neida.. Æ står imot :)

Det e en fin dag, det e flott me alle finkledde og glade menneska... men at alle må samles på torget e vel ganske unødvendig..Det e ikke plass!!!

Æ blir fortsatt tårevåt i øyan når æ står å ser korpse kommer, fatte ikke koffør... å i år når æ samtidig sku forklare dattra mi alt som skjedde, så blei det nesten enda verre... kunne nesten ikke snakke på slutte. grøtat i halsen, klare så vidt å se kæm som gikk forbi, og iallefall ikke lese på nån flagg og fana...

Så ka e det ... elske eller hate æ?

Litt av begge. Æ hate folkemengden, og alle di ungan som har fått vanngevær me sæ ut på 17.mai, æ elske følelesen av tilhørighet... å glæden hos mi ega datter.. Æ hate å måtte stå overalt.. i sko som æ nekte å ikke bruke..bare førr dæm e helt jævli å gå i... men æ elske muligheten tell å bruke dæm, og det å pynte mæ...

Æ hate det å måtte pynte mæ når æ e så trøtt at æ se nesten mann me ljåen...

Men i bunn og grunn... DET e en fin dag folkens.

Gratulere me overstått...

( ska faktisk få lagt ut bilda fra det fantastiske borgertoget :)

Æ forsov mæ idag, våkna kl kvart på syv, å sku hentes kl syv :s

Så forbaska kjedelig når du har ei lita frøken som ligg ved siden av dæ å sover like tungt, og matpakken ikke e smurt pga dårlig avgjørelsa fra kvelden før :)

Vel, vi kom oss opp, fikk samla frukt, yoghurt, og 2 skive i en pose...

 slengte på frøkna en kjole og longs, hoppa i klærne, slengte vatten i ansikte, og sprang avgårde.

Va 6 min forsein... Jaja, så måtte dæm vente litt... men herregud, det gikk fort.

Va ikke særlig happy akkurat da...

MEN NO...

Herregud, det e så varmt ute, æ vil ikke sitte inne her, æ vil ut i sola, æ vil ned i fjæra, æ vil opp på fjellet...

Det e så vakkert og flott, å no vil æ bare ut å være, leve, nyte og kose mæ.

vil spise soft is tell middag, drikke hvitvin på veranda, drikke pils på kaia, og æ vil sitte nesten uten klær...

:) Ha en super dag

Å æ vil sitte her å filosofere... tenke, føle.

Det ser deilig ut, stilt, rolig... bare lytte tell havet som rulle litt inn på steinan...høre fuglan skrike litt borti høgget...

Ah, ro og velbehag...

What a feeling... Æ må ut i fjæra idag :)

Først :

Ja æ e forbanna!!!

Hvis du leste mitt forrige innlegg så va det negativt ja, og æ ville bruke akkurat den tia æ brukte på å skrive det tell å svartmale hele verden.

No når æ tenke mer og mer på det, så blir æ mer og mer forbanna.

Fordi... Æ syns HAN e egoistisk no.

Koffør syns han det e helt greit og pakke vekk livet sitt her me dattra våres, og flytte avgårde aleina, tell en ny plass... uten ho!!

Der han kan leve livet, og starte livet som det va før ho kom... mens det e greit for han å "levne" dattra våres her hos mæ?

Hadde æ tillat han å tatt ho me sæ? nei! Men han kunne foreslått det... han kunne sagt at han ønska det... Men det har han ikke nevnt.

Han tar det som en selvfølge at ho ska være hos mæ, fordi ho e så mest gla i mæ. ho ei lita mammapia, og ja...selvfølgelig kommer vi til å klare oss. Selvfølgelig kommer vi tell å få det bra på en eller anna måte.

Men æ forbeholde mæ retten tell å være sur, og forbanna når æ får livet mitt snudd opp ned igjen, pga han. 

Mitt liv og alt æ gjor i den voksne verden vil innskrenkes tell det minimale, mens han starte livet sitt helt på nytt igjen, som før ho lille kom.

Ho e blitt 5 år... ho elske faren sin høyt... ho kommer tell å bli veldi lei sæ, og skuffa når han drar.

Ho kommer tell å lure på koffør, og om det va nåkka galt.. å æ må sitte igjen å trøste.. førr når ska han gjøre det?

Tell høstferien?

Tell jul..

Ja æ e sur, men æ vet det kommer tell å årne sæ.. Helt klart. Men ikke enda... æ ska furte enda nån daga, og så får æ ta tak på det her.

Da må æ finne ut ka æ kan få hjelp tell.. kan æ få dekt barnepass, selv om æ ikke har kommunal barnehage?

Får æ mer i barnetrygd?

Har æ krav på bidrag fra pappan hennes? 

Må æ betale reisan hennes fram å tellbake.. å må æ betale min egen billett også tur -retur me engang, fordi ho ikke kan reise aleina enda... ?

Alt må æ finne utav, æ vet ingenting om det her, vi har ikke hatt nåkka behov for nav mens vi har vært x kjæresta. Alt har årna sæ på rolig plan hele tia..så vi har delt, og spleisa.

Vi har hatt det så bra, som ett forhenværende-par.

Det eneste æ har forventa, og det verste æ trudde kunne skje va at han fant sæ dama :)

Sjalu...nei..men det ville uansett vært fælt i starten, uansett kor lenge sia det blei slutt.

Istede kom det her... som e så utrulig mye verre.

Førr snuppa sin del, og det gjør ondt inni mæ...

men men det årne sæ... tell slutt.

Når man bare får vent sæ tell tanken, og hele greia.

Det bare kreve så mye, og skape så utrulig mange utfordringe æ ikke trudde vi sku være nødt å ta..

Men no blir det no sånn, og æ får gjøre det beste utav det.

Æ e bare så skuffa, fordi han gjør det æ aldri trudde han sku gjøre.. æ trudde han va så mye mer dedikert tell det her..

Man vet aldri ka som vente bak neste sving..heldigvis..:)

Vet ikke ka som skjer lenger...

Ka e det som foregår, og når kan man få ett hundre prosent svar?

Når vet man at alt e falt på plass, og man kan bynne å puste me magen igjen?

Det e så mye no... fjoråret holdt på å knekke mæ flere gang, året der før, så året der før igjen...

Det her året bynte ikke særlig bra det heller, men så blei det liksom bedre... fikk litt håp om at det va rett å sette det litt på "vent".

Men no skake jorda under fotan mine igjen, og hjerte mitt blør.

Æ vet ikke ka æ ska gjøre.

Lørdag så satt vi å prata litt om ett hus æ og min kompis snakka lit om å leie ilag, hvis han fikk utleie på si leilighet... Det her va i den aller verste perioden i mitt liv, og alt raste...

Æ fikk tilbud på leie av ett helt hus, og æ valgte sjøl om æ ville dele me nån, eller leie ut rom sjøl for å klare utgiftan.

Fantastisk avtale.

Uansett, så valgte vi å si nei pga flere ting... og på lørdag kom det fram at eiern av huset døde tidligere i vinter, helt plutselig :(

Nåkka som e forferdelig trist, men åsså nåkka som antageligvis hadde betydd at da hadde æ no mest sannsynlig vært på desperat husjakt igjen :s

Me det samme æ hørte det, så tenkte æ bare at det va derførr det føltes så feil, det va derførr det skurra inni mæ hvergang vi diskuterte korsen vi sku gjøre det...

Å æ tenkte at jøss, da tok æ virkelig rett valg den gangen...good. Æ følte magefølelesen, og valgte det som va best på sikt.

Vel å merke bor æ no i ei leilighet på 50 kvadrat, snuppa har soverom som e mindre enn boden nede i garasjen, og vi sikkert halvparten av det vi eie og har framme. i tillegg så går brannalarmen me jevne mellomrom, og det e ALLTID falsk alarm. Dattra mi blir livredd hvergang, og æ gjør alt æ kan for å gjøre det her til en ok opplevelse. Men når det skjer en gang i uka, og man enten har lagt sæ, eller sitt å slumme etter kveldsbad så e det fælt.

Men det e så... Uansett, æ vet æ har det bedre enn mange andre, både arbeidsmessig, og boforhold. Æ har mat og alt det der. Det e en jævla bagatell i det store akkurat no, og æ har hele tia sagt at æ e bare på vent her. Vi ska ikke bo så veldig mye førr lenge her vi e no. Vi ska finnes oss nåkka bedre, vi må det..før snuppa bynne på skolen! Men æ har vært sånn halvveis avventanes enn så langt.

Det e bare ett eller anna som har sagt at det ikke har hensikt å stresse, samtidig som æ har tenkt at vi kan bli ei stund pga prisen, og mulighetan rundt.

Men no.... NO må æ ut å leite... sannsynligvis både etter hus og jobb.

Æ føle at æ dør innvendig...

Min eks og æ dele våres fantastiske datter 50/50.

Det har gått så supert fra dag en, vi har vært villig til å stille opp å hjelpe, bytte helge, dele opp, og være samla alle sammen.

Vi har feira jul, og andre høytide ilag, og vi har sove over hos hverandre bare fordi... så ho ska ha følelesen og ett minne om oss ilag.

No bor han ganske nært mæ, og ho kunne om ett års tid, kanskje ikke så lenge, ha sprunge aleina mellom oss.

Trudde ikke i det hele tatt at vi sku bo sånn i årevis, me tanke på at han har kjøpt der, og vi bare leie...ei helt anna leilighet i ett helt anna borettslag, som e langt fra mye å skryte av...

Men æ trudde vi sku bo nært på den måten at vi alltid sku være i buss/bil/gå avstand...

Æ trudde aldri dattra våres skulle bli en "jeg-reiser-alene-unge".

Vet ikke ka æ ska gjøre, vet ikke korsen æ ska angripe det her, vet ikke ka æ ska tenke om det..

Æ e redd!!

Korsen ska æ klare det her?????

Æ blir enda mer aleina no... æ e faktisk bare aleina.

La mæ si først som sist : Æ unne min eks det her. Æ gjør det, i hjerte mitt.. på en måte. Æ unne han å fløtte nærmere sine venna, komme sæ bort og vidre i livet... Han fortjene bare det aller beste. Men æ må åsså si at æ e gla i han som den person han, en viktig del i livet mitt, og en absolutt stor del av snuppa sitt. Hjerte mitt blør pga ho, ho må deles... og ho blir i manko på nærkontakt me en av oss :(

Det gjør så ondt at æ klare nesten ikke å puste... vi må forholde oss tell hverandre på en helt anna måte, og æ e redd for at vi kommer tell å miste hverandre helt no. Æ kommer tell å miste det vi har klart å redde fra forholde våres, og det får æ tell å gråte bare å skrive det ned.

Å se det på papiret gjør det bare enda mer virkelig.

Oppi alt det her så kreve det store endringe i min hverdag også.

Det kommer tell å endre livet tell oss alle sammen det her, og æ vet ikke om det blir til det bedre...

Akkurat no føles det ikke sånn...

Æ må mest sannsynlig ut på jobbjakt... æ kan ikke jobbe her, langt unna skole, barnehage og hjem hvis vi to ska være aleina... spesielt ikke siden æ ikke har bil...

Ho ska på skole om ett år, nåkka som betyr at ho bynne litt seinere enn i barnehagegen. SFO åpne ikke før kl halv åtte, som betyr at æ må gå ned en viss prosent på jobben min, fordi æ kan ikke jobbe fra 0800-1600... førr SFO stenge halv fem, og det vil æ kanskje ikke rekke...

Å æ har virkelig ikke råd tell å gå ned på stillinga mi, æ har ikke råd å tape lønn... så æ e redd.

Det vil helt klart gjøre nåkka me mitt sosiale liv... æ vil ikke ha fritid tell å være mæ foruten i feria, og langhelge som ho event reise å besøke pappan sin...

Det vil aldri være mulighet tell å gjøre nåkka anna etter kl 0800 om kveldan enn å være hjemme... inne, aleina...

Æ ska bli en av de aleinamødren æ ære væra i ett tidligere innlegg...

Det kommer tell å være slutt på kino, kafe, bytur, en liten pubtur, vinkveld, og anna tull..

Æ kommer tell å forsvinne for vennan mine... ikke for at æ ikke e gla i dæm, ikke for at dæm ikke e gla i mæ...

Men æ kjenne mæ.. æ kommer tell å trekke mæ unna, fordi æ vil alltid føle mæ som outsider.

Den som aldri kan være me på morroa, den som alltid bare ska høre om planan, aldri ta del i dæm, og den som aldri e me på å gjøre plan om tell realitet.

Æ vet at æ vil trekke mæ unna da, æ vil ikke kunne klare å fortsette i samme greie, når æ ikke kan være en del av det..

Ett kaffebesøk no, og ett kaffebesøk da e ikke nok. Det e ikke minna nok å leve opp for å bevare det som finnes...

Så æ e redd.

Hvis æ da endatil må bytte jobb, sånn at vi ikke en gangs ses her... DA e dæm nok borte!

Da evil det skje kjappere en kjappest...

forr da e æ ikke inne i det heller. Æ e ikke en del av det problemet, den teite sjefen, eller det opplegge...

Æ svartmale litt... helt klart...FORDI æ e redd!!

Og oppi alt det her så dukke hele tia snuppa mi opp i tankan... hvis æ trur æ får det fælt...hvis æ trur æ ska bli ensom å kjede mæ... hvis æ trur æ ska være den som må lide, og ofre her...... KA i FAN må ikke ho??????

Ho miste sin ukentlige kontakt og oppfølging av det kjæreste i hennes korte liv.

Ho miste en av sine to nærmeste, og ho står i potensiell fare førr at en eller anna gang når ho kommer dit på besøk tell faren så har han fløtta lamme ei dame... kanskje ho har unga.... å ho... ho vil bare være en som blir informert, ikke spurt. Ikke presentert før, men etter!

Ho vil være den som kommer på besøk, ho vil være en gjest... og hennes, eller event dæmmes unga vil være dæm som bor der.

Det gjør så ondt inni mæ at det riv i hele mæ.

Æ blir på gråten igjen no når æ skriv det her...

Det e så jævli... Æ vet ikke ka æ ska gjøre...

Æ vet ikke korsen æ ska tenke, planlegge, løyse det her, eller angripe det.

Æ vet ikke korsen æ ska velge veien herifra, og æ sku ønske æ bare kunne forsvinne ei stund no...

Vet ikke om æ makte det her aleina no... å etterpå.

Æ vet ikke korsen æ ska kunne klare å gjøre ett helt lite menneske av ho aleina, me vett og forstand, folkeskikk, høflighet. Egne meninge, og tillit tell verden, livet og andre... æ vet ikke korsen æ ska forklare ho alt det som kommer tell å skje i framtia, og få ho tell å forstå at det e en av de tingan man gjør for å komme vidre.. At av å tell må man ofre nåkka.

Korsen ska æ unngå at ho trur ho va den som blei ofra?

Nei, no bæs æ faktisk så at æ nesten ikke klare å se ka æ skriv...

Den følelelsn æ har i brøstet.. den smerten æ føle..

Vet ikke ka som e verst... e det på snuppa sine vegne, e det på mine vegne...

E æ trist og lei...eller e æ forbanna også?

Syns æ han handle egoistisk her?

Unne æ han virkelig å dra, leve livet som aleina uten ansvar foruten nån mnd og uke i året...

Mens han levne mæ og snuppa igjen... og lar oss klare oss sjøl... selv om det blir så trist for han?

trur æ på han når han sir det?

Eller innbille æ mæ at æ forstår han, at æ unne han det, og at æ ønske så mye bra..

gjør æ det fordi æ mene at sånn bør det være...eller e det fordi æ mene det...

Akkurat no vet æ ikke....

Det gjør bare ondt, og æ e redd....

Det e alltid så mye man ikke sir... Nån gang fordi man ikke vil, el tør...

Nån gang fordi det står for nært hjerte, det e for sårbart, og det føles som å blottlegge sæ sjøl...

Nån gang fordi man e redd for å såre andre...

Æ har mye æ ikke sir...høyt.

Det e nesten så æ ikke tør å "si"  det inni mitt eget hode... :)

Det virke som at så lenge æ tenke tanken, ubevisst på en måte... så e det greit, men me engang æ lar den slå rot, lar den komme fram i tankerekka...

Lar den bli tell ei undring, ett ønske, ett håp... så bare skjær det sæ.

Det virke som at karma slår ned å mene æ e for kravstor, at æ ønske førr mye, eller at æ ikke fortjenee det..

Ganske sikkert ikke alltid det e sånn, at karma slår inn, førr den kommer vel uansett i mitt neste liv ;), men æ tenke alltid at : "mhm, det her fortjene æ sikkert!"

Det e sikkert ei mening me alt!

Så sånn e det.. så skjennes å kjæfte æ på mæ sjøl førr at æ va så dom å håpe, tenke, ønske, drømme osv.

No e det ikke sånn at æ hele tia går å tenke på sånne her ting... men æ like å tru at det e ei mening me alt.

Stille selvfølgelig en del spørsmål om en del ting som skjer..for ... ka va meininga??

Koffør måtte det skje, eller bli sånn?

Ka e det æ ikke ser eller skjønne her, siden universet føle at dæm må reste litt i bakken æ går på, førr å få mæ tell å åpne auan?

Å...seriøst..ka e det æ ska fatte de gangan det skjer?

Det e sånn at æ e go på magefølelesen... æ e go på å lese folk.

Ser å kjenne fort om ka og korsen, å e det her nån æ kan like?

Æ e flink å sortere ut ka æ gjer tell folk, og ka æ gjer av mæ sjøl... æ merke dårlige stemninge, å om det e nåkka som ikke e rett...

Men æ klare ikke å se min egen vei!

Makte ikke å forstå ka æ burde og ikke burde. Fatte ikke korsen æ ska finne ut ka æ burde gjøre, og ka e aller best, uten å tenke å analysere i ukesvis.

Hvis andre stille mæ ett spørsmål, og ber mæ føle litt på det, og tenke...så har æ  mange gode råd etter kort tid, æ løfte de steinan som burde vekk i full fart, og så e det bra. Som regel så har det stemt...og alle hjerter gleder seg..

Men på mæ sjøl...niks nada!

Derfor så innbille æ mæ at hver gang æ håpe nåkka æ ikke tør si høyt, ønske nåkka æ sjøl syns e sprøtt, så sir æ det ikke høyt.

I fare for at nån der oppe eller ute, eller nede eller kor dæm no e... syns æ e storforlanganes.. :)

Det e sprøtt.. æ vet det. Derfor sir æ jo ikke det her heller, hehe,.

Men kanskje æ e litt smårar, eller e æ bare så brent og skada at æ ikek tør å håpe eller ønske nåkka mer, i fare for at æ ska bli skuffa?

E det sånn det e blitt...?

Æ ønske jo ting, både det æ kan få å ikke få... men så e det di helt personlige små private ting æ drømme om, tenke på..

dæm som ska gje mæ en oppsving, en endring... som æ ikke tør snakke om...

Dæm som kanskje falle naturlig for andre, men som absolutt befinn sæ bak humpate veia for min del.

E nok rimelig sikker på at æ har laga mæ nån ekstra omveia her og der.. det e ikke alle valg æ har tatt som har vært like lur, nån gang har det vært greit, andre gang har det vært skrik å skrål når konsekvensan har poppa fram.. Men æ trur fortsatt æ ska komme mæ dit æ ska.

Men kor e det?

Det e sånn at æ bekymre mæ litt for at det her e det shit liksom.

Va det hit æ sku komme?

Jobbe her, sitte i i ei leid leilighet, aleinamor, dårlig me peng, ingen bil... men me nån fantastiske venna.

Måtte æ hele den bumpeveien for å finne dæm?

Va dæm verd det?

JA, absolutt... men æ sku ønske det va mer uansett.

Det e nok så enkelt at æ bare sulle det tell førr mæ sjøl... det e bare æ som kan ta de valgan æ gjør, iallefall ang livet mitt.

Men mine valg påvirke åsså den lille prinsessa mi, derfor lure æ på om æ kanskje burde tenke litt enklere, kanskje rett å slett ikke tenke så mye :)

Kanskje det e det som e feil...æ burde kanskje bare la veien før mæ dit æ ska, uten nåkka unnasluntringe, uten nån "snarveia"..

Hmmm, no må æ sannelig tenke litt på det her ;)

Æ vil gjøre alt anna idag enn å sitte inne her på jobb.

Æ vil ut å vandre, æ vil sitte i sola, æ vil gå ned tell stranda å sitte ved havet, bare lytte tell lyden av bølga, og mine egne tanka...

Æ vil drikke vin på uteresturant, æ vil sitte på veranda hjemme å prate..

Æ vil gå på tur me dattra mi, og høre om alle skattan ho finn, og alt det ho ser...

Æ vil spise is på en fortauskafe, og æ vil være lamme goe venna.

Æ vil sitte aleina i skogen, og høre på fuglan som bringe våren me sæ...

Men æ kan ikke. Ikke idag, det må jobbes, masse!

Men det her kan da ikke være den eneste ene dagen, selv om man kan være litt bekymra for det, siden snefallet ikke har vært historia fra vintern enda.

Men idag skinn sola, æ har goe følelesa inni mæ, æ e gla. æ føle mæ full av goe tanka om mæ sjøl, æ føle mæ unik på min måte.

I dag lar æ mæ sjøl få lov å være mæ, uten å rakke ne på nåkka av mæ sjøl.

Førr det va vel ikke sånn at alle trudde at man va fornøyd og stolt av sæ sjøl bare fordi man blei voksen....?

Nei, ikke alle. Nån kanskje, og ære være.

Andre e fortsatt like usikker til tider..

Æ e.

Æ finn tusen feil hele tia, æ har mista litt av mæ sjøl, nån har stjelt en bit av mæ som æ aldri føle æ kan ta igjen..Dermed falt æ litt bort.

blei usikker på kæm æ sku være no, når æ ikke kunne være mæ...

Men ikke idag... Idag e æ bare mæ.

Å æ e bra.

Orginalen e fortsatt bedre enn kopien ;)

å allikevel så annerledes...

Dattra mi kom hjem idag me hull i øran. Det blinka en liten blå blomst i øran hennes, me en blank stein i midten :)

Sjelden har æ sett nån stoltere over si ega modighet som akkurat i det øyeblikke.

Æ blei stolt, av å se på ho!

Kor utruli viktig det va førr ho, kor rett det va å la ho få lov å gjøre det, og kor stort det va å få gjøre det lamme nån andre...

Ikke fordi ho ikke ville me mæ, men det va nån andre som tilbydde ho det, og ho å ønske litt selvstendighet. Æ ser det, høre det... 

Æ fikk forklart :

Det kom nok tell å gjøre litt ondt, bare sånn me det samme.. dæm måtte tegne en prikk, og så skyte me en sånn "derre" pistol :)

Det va kommet en liten tåre i øye hennes da dæm setta den første i øret... Ett øyeblikk sto alle rundt ho og trudde ho kom tell å dra der fra me en øredobb.

Men snuppa mi, blunka hardt, trakk pusten dypt, og gjor sæ klar tell neste :)

Mi vakre, tøffe lille snuppa.

Ho fikk en premie etterpå, i form av ett blad. Prinsesser, me snøhvit på forsia, og fine plastikk prinsesse-ringa, me bilda av askepott, tornerose, ariel og hele den hurven.

Da ho kom hjem åpna ho bladet, og pekte på alle ringan og sa : den kan ho få, den kan ho få, osv...

Mi snuppa, me det store hjerte.

Før ho la sæ ikveld laga ho ett perlesmykke å ett armbånd tell ho som va me ho, og ho laga ett armbånd til sine tre venninne i barnehagen...

"For da blir dæm gla, mamma!"

Ja da blir dæm gla..

Akkurat så gla som æ e førr at du e til, og for at du e blitt det du e blitt tell no.

Du, mi store lille jenta, me ett hjerte større enn størst.

Det store hjerte hennes vises så ofte, våres aller bestevenn blei syk for ei stund sia, me feber, og oppkast.

Ho syns det va veldi synd i han, så da æ spurte om vi sku kjøre innom me litt brus, potetgull og kanskje medisin.. så va svaret at : "Man må være snill me dæm som e syk"

Dermed pakka ho ned 6 mariekjeks i en pose, fra sitt eget lille lager, en halvspist potetgullpose, og det vakreste av alt... ho henta sin medisin.

Flaska me flytanes panodil som smake bringebær :)

Ho lurte lenge på om ho måtte ha me måleskje, og oppskriftslappen... tell slutt pakka ho alt ned. For å være sikker!

Det va så vakkert at æ så det kom tåra i øyekroken på vennen våres. Han blei rørt av hennes omsorg i en alder av 5 år.

Æ blei rørt over at dattra mi klare å skape sånne reaksjona me å være nåkka ho e , over å gjøre nåkka som falle ho helt naturlig..

Omsorg for andre, forståelsen og gleden av å dele, og viktigheta me å gi kjærlighet på flere måta.

Må ho aldri miste det.

Æ bynne å tru at det e det...

I det siste skjer det litt ting rundt omkring i søskenflokken våres åsså lissom...

Æ har en bror, som har en anna far... Han har ved enkelte anledninge forsvunne ut av livet mitt, for så å kommet tell bake.

No e han heldigvis tellbake, å det har han vært nån år..Det virke som han har slått sæ tell ro me korsen det va da vi vokste opp, og at han no åsså kan tilgi... kind of!

så finnes det ei søster, som åsså har forskjellig far fra både mæ og bror... Ho har vært ett lite moment i familien som vi alle ahr kjempe for, ho forsvant ei stund da farn hennes tok ho me langt fra oss alle... men kom åsså tellbake etterhvert...

No bor ho rimelig nært mæ, og æ syns det e helt greit.

Da ho va liten, og æ va yngre ( egentlig åsså ganske liten, selv om æ va mye eldre enn ho) så hadde æ vel en følelse av at ho va mi av å tell.

Det va stelling, oppdragelse ( så godt det kunne bli av ei på 11-12 år) og legging tell tider.

Det va på den her tia mora mi bynte å drikke...

Men det gikk no...

Å så har æ da enda en bror, som har anna mor enn mæ :)

Vi slit me familietreet, da han også har to andre søsken, som har anna far.... :D

E det rart dattra mi til tider blir litt forvirra når ho prøve å forstå familie, onkel, tante osv :)

Æ e ikke nåkka opphengt i kjøtt og blod. Vi e alle like mye søsken, æ akte, respektere, og e ydmyk overfor alle... Vi har på hver våres måta hatt det til tider tøft, og vi har alle opplevd det forskjellig.

Det e rart korsen en hendelse kan ryste alle på forskjellige måta.

Men sånn e det.

Vi leve, vi har tru på hverandre, vi bruke hverandre for å prate om ting.. å det e der det e kommet en del ting fram i det siste som igjen.. ka ska æ si, får hjerte mitt tell å briste.

Familien min e ikke nåkka man burde være stolt av, æ har innsett det no. Iallefall ikke fra mamma si sia...

Ka feile det folk?

Ka va det som gjor at det gikk så galt i utgangspunkte?

Førr æ bynne å forstå at det va ikke så lett å være ho mamma og hennes 9 søsken heller.

Æ e bynt å fatte at bestefaren min kanskje ikek va at de søte, koselige, snille som dele ut kamferdrops, og les historia.

Nei, dessverre så laga han vel heller historie, og ikke gode sådan heller.

Vet ikke koffør æ tenke så mye på det her idag.... Det e vel førr at æ enda ikke har snakka me mora mi..

Æ e bekymra for ho... men samtidig så vet æ at i det æ ringe, og ho svare, så kommer ho tell å snakke me en veldi misfornøyd tone, og æ kommer tell å føle mæ dritt.

Samtidig så syns æ bare så utrolig utrolig synd i ho... Førr hennes oppvekst har tydeligvis ikke vært en dans på rose, den heller.

Det e bare så syns at ho har latt det gå utover oss gjennom livet og oppveksten.

Synd at vi har vært nødt å betale for hennes opplevelsa, når vi ikke va skyld i dæm, at vi har måtte svare for hennes dårlige avgjørelsa og valg...når vi ikke va me å tok dæm...

Æ vil ikke bli bitter, men æ vet at æ vil gjøre alt som står i mi makt for å la mi lille datter få det så mye bedre, tryggere og godt rundt sæ enn det vi hadde.

Kjærlighet, søte små små kallenavn, og klemma så langt ho orke å høre på mæ..... og det forundre mæ at ikke ho gjor det ho kunne førr å snu det tell nåkka godt da vi kom?

Koffør valgte ho å la sitt liv bli en forlengelse me å være sånn ho va mot oss...som ho enda e mot oss?

Det e vanskelig for mæ å forstå...spesielt etter at æ fikk ei datter sjøl.

Det e så fjernt for mæ å sku kunne legge mæ på sofa å drikke mæ driting tell ho ska hentes i barnehagen at æ finn ikke ord.

Det kan godt hende at æ ikke e ei så bra mor som æ ønske... men æ vet at dattra mi syns det. I hennes verden så elske ho mæ best... det sir ho iallefall.

Ho klemme mæ, fortell mæ at ho syns æ e nydelig og fin... ho kommer plutselig å gjer mæ en klem, å fortell at ho e mitt gull, og æ e hennes gull :)

Så.. æ føle at æ har gjort rett...så langt

Æ prøve å gje ho bedre minna, håp, kjærlighet og løst tell å prate me mæ.

Kanskje prøvde ho mamma også... ka vet æ?

Æ vet bare at æ har ondt av ho, ondt av bitterheta som følge av barndom, ungdom, voksne avgjørelsa og valg...

Førr æ vel gla i ho.. æ ønske ho godt, men æ sku ønske ho ga mæ en følelse av at ho åsså vil oss godt.

Nån gang så misunne æ den goe kjernefamilien, dæm som ser lykkelig og tilfreds ut..

Ser for mæ familefrokost, kosekvelda, og hærlige feria...

Men æ vet åsså at bak hvert smil, og hvert ansikt så skjule det sæ så mye mer enn ka man trur...

Det e så lett å skjule alt man ikke vil andre ska se, så lett å gjømme vekk det som e "galt" å snakke om...

Førr vi ska være så perfekt, og lykkelig, ha go økonomi, og være sosial.

Trist å lei oss, kan vi være hjemme, førr oss sjøl..

Det e ikke rett..

e det flere enn mæ som blir trøtt og dorsk på starten av våren..?

Æ vet ikke ka det e som tar mæ, men den der våryre følelesen, der man sprudle av glæde og bare vil være våken...den kjenne æ ikke tell.

Vil bare sove..sove sove.

Det e jo deilig me bedre tempratura, det e deilig å pakke vekk store vinterklær..når æ engang får energi tellbake.

Det e så tungt..alt.

Å æ like jo våren, æ like å se det tine og sildre i bakkan. Like å vente på sommern...

Bare æ klare å være våken.

Vel, siden det e ganske klart vår no, så e det bare å bynne å vente på sommern...

Vi e jo nærmest lovt opp å i mente no at vi ska få tilnærma tropesommer i forhold tell ka vi e vant me...

Vet no ikke helt ka æ ska tru om det, kan jo nesten være alt fra jevn temp på 15 gr hele sommern, eller skikkelig varme.

Vi har jo faktisk en sommer der det regna 87 daga i strekk

Det tok litt på humøret på slutten, og den kule Bergans regnjakken æ forærte mæ sjøl tidlig på våren føltes ikke like kul ut da september gikk mot slutten å det enda regna :)

Men men, man vet da kor man har bosatt sæ.. burde man fløtta her i fra, tatt tell vett å fløtta en plass me litt jevnere tempratura, litt mindre vinter, litt lengere vår, og en mer sikker sommer?

Kanskje.. nån gang ønske man at man hadde gjort det, eller blitt når man va der... Andre gang.. æ vet ikke.. men det e litt lykke her.

Vi har mye vær, men det har åsså sin sjarm til tider ( rimelig korte sjarmperioda da ;)

Det e godt å være inne i dårlig vær, det e deilig å trosse det, vandre ut, å så komme inn igjen.. Følelesen av velbehag kan ikke beskrives da.

Så e det de fine sommerdagan!

Dæm som aldri slettes fra minne, for det e ikke så mange av dæm hvert år... dæm du prøve å gjøre maks utav fordi det e ikke sikkert at det kommer flere sånne daga...

De dagan da hele byen e supersosial, alle smile, sitt på kafe, i haga, e på bukta osv.. Der alle glitre av livsglæde og alt e deilig..

De dagan vil æ ikke være foruten.

Mulig det kan virke litt naivt å sitte en hel jævla vinter 9 mnd... å da kanskje åsså nån daga me snefall i juni.. å bare vente på DE dagan..

Men når dæm kommer så e dæm verd alt.

Æ håpe vi får mange sånne daga i år...